Sommer, Sol, Regn og Festival liv!

Hangaren på Lista

Denne bloggen er ganske lang, så viss du ser, at dette gidder jeg ikke å lese, så hopp over det første og les fra der det står Forbønn og nedover!

"Orke eg å dra? Gidde eg? Eg har det jo så fint hjemma nå. Å eg har jo ikkje penger til det egentlig." Dette var tanker jeg tenkte søndagen før turen gikk til Lista, til Sommer Impuls.
"Det blir jo ikkje så mange der uansett, eg tror ikkje eg komme til å gå glipp av så mye."
Men med de tankene i hodet, dro jeg til Sommer Impuls uansett. Og jeg angrer ikke i det hele tatt!
Jeg møtte mange glade morgenfjes på imi den mandags morning, noen hadde med seg mer enn andre. Og alle var sikker på at dette skulle bli en sinnsykt bra uke.
Jeg var forsatt ikke like sikker. Jeg var ikke like innstilt, jeg var litt sint på meg selv, litt sint på andre. Og ganske trøtt, og trodde ikke jeg skulle orke noen ting, jeg hadde ingen energi i kroppen, ikke i det hele tatt.

Vi kom fram, alle forsatt like glade, jeg forsatt like usikker.
Når teltet var oppe, innsjekkingen var gjort, og oppgavene var fordelt, så fikk jeg plutselig et helt annet syn på festivalen. Uten å tenke så melte jeg meg frivillig til alt slags.
Jeg var med å klatret opp på planker og ting inne i en hangar, for å legge på et svart plagg. Og det var faktisk veldig kjekt. Jeg begynte å få energien min tilbake.
Forsto ingen ting.

(godhetsdagen, eg kjøpte 5 ispakker av mine egne penger fleire folk kjøpte og någen ispakker og me delte ut is til folk i farsund!)

Oppvarmingsmøte(hvis du kan kalle det for det, en slags lovsangsdel) kom, og nesten alle deltagerne var på plass. Jeg kjente at en slags glede kom inn i meg. Det gikk opp for meg at dette kommer til å bli bra, jeg har ingenting å være redd for!

Dager etter dager gikk, ingen med skikkelig bra vær, men det gjorde ingenting! Møtene var knallbra! NAVLA BRA!
Selv om jeg hadde hørt alt det de snakket om før, så gjorde det noe med meg.
Jeg tok mange skritt den uken.

Forbønn:
Jeg er ikke fan av å gå opp til forbønn. Jeg tenker alltid at hvorfor skulle det ha noe å bety for meg, har ikke betydd så mye for meg før!
Jeg vet, jeg vet, deres oppgave er å be for deg, og det hjelper å gå til forbønn, og de vill ikke tenke at du er dum selv om du går til forbønn! Men slik tenkte jeg selv om jeg visste det helt motsatte.
Så den ene kvelden når Håkon Kalvenes hadde hatt tale, så gikk de tankene i hodet mitt, jeg satt faktisk og gråt for jeg tårte ikke. Den ene gangen når jeg kjente at, "hmm, kanskje eg ska, kan då ikkje skada" men jeg tårte ikke. Jeg gikk ikke opp, hadde ikke nok guts!
Så kvelden etterpå så tok jeg til meg min stolthet, (vet ikke om du kan si det på den måten men uansett) og gikk til forbønn! :)

To fluer i en smekk:
Jeg har alltid vært redd for å miste kontroll, alltid vært redd for at den hellige ånd skal liksom ta helt kontroll.
Så jeg har på en måte holdt meg vekke fra når konferansen på imi har vært. Jeg har alltid funnet på en unskjuldning på ikke å dra. Men jeg sa til Gud "vil du ha meg der så e det ingenting som kan stoppa meg!"
Men jeg følte jeg ikke fikk noe tegn på det, så jeg holdt meg unna.
Så jeg har også alltid vært sint på at ingenting har skjedd med meg, men det er jo fordi jeg har vært redd og Gud har nok vist hensyn til det!
Så når jeg gikk til forbønn kvelden Marianne Eide hadde hatt tale, så sa jeg til Gud, "Nå står eg her, og viss du vill at det ska skje någe så skjer det rett og slett. Men nå står eg her så lenge du vill eg ska stå her." Og jeg sto ganske lenge. Hadde noen som ba for meg innimellom.
Så plutselig begynner jeg å miste kontroll, jeg får litt panikk, og tørr ikke å slippe på den tanken om at jeg ikke vill miste kontroll.
Så er det som Gud sier til meg, "Ikke vær redd Camilla, jeg passer på deg. Ikke vær redd, bare fall til meg, jeg tar deg imot!" Så plutselig detter jeg bare, jeg detter fremover, og faller på knærne mine, og klarer ikke å slutte å gråte.

Denne opplevelsen var ganske sterk, og betyr veldig mye for meg. Så når de nevner på scenen at du kan komme opp å si noe hvis du har noe på hjertet. Så begynner hjertet mitt å hoppe. Jeg HATER, absolutt HATER å gå på en scene å fortelle om egne opplevelser, eller i det hele tatt gjør noe. Greit du tenker sikkert, "Camilla har jo lyst til å bli programleder, og syns alt slik er kjekt!" Men jeg liker det ikke i det hele tatt, greit lyst å bli programleder, men jeg har ingen anelse hvor den lysten kommer fra!
Så jeg kjente på meg at, hjelp jeg må fortelle noe. Vi hadde hatt Godhetsdag denne dagen, og nå var det kveld og bare lovsangskveld. (Godhetsdagen var KONGE forresten!)
Jeg ble skikkelig nervøs, og hadde ikke lyst. Jeg fikk ikke sjansen den kvelden heller, for når jeg faktisk tårte, så var det ikke slutt med delingen.
Men vår kjære ungdomsleder Marianne, går selvfølgelig dagen etterpå og sier ifra om at de ikke må glemme at de kan dele. Jeg kjente i magen min da, at jeg er sint på Marianne! Arg.
Men så, lørdagen, så tok eg rett og slett ett skritt. Jeg gjekk bort og sa at jeg hadde noe på hjertet. Heldigvis så var ikke jeg den eneste som ville dele noe. Men bena mine skalv når jeg tok de første skrittene, jeg kjente jeg hadde lyst å gå å slå noen.. hehe, neida. Mer som å hoppe ned fra scenen og springe skrikene ut. (Ta det med ro, jeg gjorde det ikke, men det var rett før)
Jeg fortalte dem historien om å miste kontroll hvis du kan si det, og gikk fint ned igjen.
Gjett om jeg følte meg dum når jeg hadde komt ned, jeg fant meg en fin sitte plass, og bare satt der. Redd for å treffe ja, redd for å treffe mine forbilder igjen, (forstår ikke hvorfor jeg sier dette her, men det er vell mer Gud som skriver enn meg akkurat nå).
Men ja, jeg var vell mest redd for at jeg hadde sagt mye feil, og på gjort mye galt.

(me plukke søppel!)

Men jeg tok mange fine skritt, sprengte grenser (som vi ville sagt på arena!)
Men det beste var at Gud forandret livet mitt den uken, han fikk meg til å glemme til, ta vekk frykten min. Og ta store skritt. For en flott uke!
Gir ros til alle som var med å fikk Impuls i gang. Talerne var veldig flinke!
Digget uken:) Virkelig en uke jeg trengte. Og jeg hadde angret hvis jeg ikke hadde dratt!!